Min mobbehistorie

Det er onsdag, jeg skal snart på jobb og for en gangs skyld ser jeg gjennom nettavisene for å se om det har skjedd noe interessant den siste tiden. En artikkel legger jeg spesielt merke til, den om Kaj-Arne på 14 som ikke har vært på skolen på ni måneder. Det sier noe om verdenen vi lever i når en slik overskrift og en slik historie ikke sjokkerer meg det minste. Hva barn er i stand til å gjøre mot hverandre, hvordan autoritetspersoner velger å snu ryggen til, desverre kjenner jeg til dette så altfor godt selv. Min historie er ikke som Kaj-Arnes, men likevel har de noen likhetstrekk; utfrysning, vold, lærere som ignorerer problemet...

Før barneskolen var jeg lykkelig uvitende om hva slags grusomheter barn kan utsette hverandre for. Jeg hadde en trygg oppvekst med kjærlig familie, og hadde mange å leke med i nabolaget. Ettersom ingen av søstrene mine hadde gått i barnehagen før meg siden mamma hadde vært hjemme mens de var små, gikk ikke jeg heller i barnehage, men hadde isteden dagmamma. Og like før jeg skulle gå på barneskolen tok til og med dagmamma meg med på besøk til en av mine kommende klassekamerater.

Likevel gikk det seg til at når første klasse begynte var det ingen som ville leke med meg. De ti andre jentene i klassen hadde delt seg opp i bestevenninnepar, og jeg ble satt på sidelinjen. Jeg må innrømme at det er mye fra denne tiden som er tåkete for meg, mye av barne og ungdomstiden min henger igjen bare i småglimt. Jeg husker godt at jentene i klassen ikke var videre interesserte i å ha noe som helst å gjøre med meg, med mindre det var noe de kunne utnytte til egen vinning. I tillegg gikk de inn for å gjøre meg mest mulig utilfreds med meg selv. Guttene var ikke noe særlig bedre. De første tre årene gikk det i ord og trusler, men da jeg begynte i fjerdeklasse og vi fikk nok en ny gutt i klassen ble det fysisk.

VOLDSBØLGEN...

En vinterskveld det samme året var jeg på vei hjem fra et bursdagsselskap hos ei yngre venninne. Jeg hadde knapt gått en hundre meter før jeg traff på den nye gutten i klassen og en eldre kamerat. De hadde kjepper i hånden. Først bare "snødøpte" de meg og lot meg gå videre. Jeg var en halv kilometer hjemmefra, og visste godt at jeg ikke kunne løpe fra de om de skulle bestemme seg for å jage meg, så jeg gikk. Plutselig etter en to-tre hundre meter var de igjen foran meg. Denne gangen var vi ikke synlig fra noen hus. Igjen så det ut til at de skulle la meg gå med trusler og jeg holdt samme tempo som før for å ikke vise at jeg var redd. Jeg hørte da et par raske skritt bak meg før kjeppen traff meg i bakhodet, så et par ganger på høyre lår og så i ryggen. Da la jeg på sprang og stanset ikke før jeg var trygt innenfor døren.

Jeg meldte selv ifra om hendelsen til klasseforstander dagen etter (fra begynnelsen av hadde jeg ikke vært redd for å si ifra om ting som skjedde), og kunne til og med vise et kraftig blåmerke som dekket hele siden av låret mitt (som det tok tre måneder å bli kvitt). Jeg så guttene bli tatt til side en kort stund og så kom klasseforstander bort til meg og sa at det hadde blitt tatt hånd om. Guttene ble ikke engang tvunget til å be om unnskyldning og jeg hørte aldri noe mer om saken. Ikke bare valgte klasseforstander å ignorere alle mine rop om hjelp, men da det var dags for foreldre-lærer-samtale gikk han til og med inn for å ta meg. Han glosset over det faglige og konsentrerte seg på å fremstille meg som et problem i klassen. Utrolig nok er han i dag rektor på samme barneskole.

Voldsepisodene opphørte ikke, men derimot spredte seg til skoledagen. Ikke bare fysisk vold, hvor jeg blant annet ble slått pusten ut av ved flere anledninger, men også psykisk vold. Jeg skulle bare vente til slutten av skoledagen... da skulle jeg få. Og det var ikke bare tomme trusler, heller. Hvis jeg ikke forsvant ut fra klasserommet etter siste time rimelig fort kunne jeg risikere å bli fulgt etter. Det gikk så langt at jeg begynte å legge fluktplaner i hodet for hvordan jeg skulle komme meg trygt hjem etter siste time. Var klasserommet oppe og ved sideutgangen trengte jeg bare løpe til hjørnet av gressplenen for å forsvinne ned en sti veldig få elever var klar over gikk noen vei. Var klasserommet ved hovedinngangen måtte jeg lure meg ned til kjellerutgangen før noen la merke til at jeg var borte.

Jentene hadde andre strategier. De var mest fokusert på å trykke meg ned psykisk. De fleste kallenavnene prellet av meg, med unntak av de som kommenterte på vekta mi. Det var ikke det at jeg var så mye tyngre enn resten, jeg var ikke engang den tyngste jenta i klassen, men de fikk meg til å føle meg som om jeg var det. Siden første klasse hadde de fem bestevenninne-parene utviklet seg til to klikker på fem jenter hver, og som alltid sto jeg utenfor. Med mindre det gagnet de å inkludere meg, som når det var faglige konkurranser. Da ble jeg plutselig populær i en time eller to før jeg ble nok en gang dumpet på bar bakke, og som den ensomme og desperate jenta jeg var lot jeg de gjøre dette gang på gang. Et par av jentene syntes det var svært morsomt å gi meg håp og et par ganger ble jeg innvitert med hjem av en av de på egen hånd. De ville late som om de plutselig likte meg og dagen etter ville de bruke alt jeg hadde enten sagt eller gjort på tomannshånd som ammunisjon mot meg.

En gang ble jeg innvitert i et bursdagsselskap. Jeg vet ikke om jenta ble tvunget til å be alle av foreldrene eller om hun og venninnene hadde planlagt å innvitere meg. Jeg husker ikke mye av det som hadde skjedd den dagen, bortsett fra at alle selskapslekene hadde vært på min bekostning. I mammas gjenfortelling ble hun ringt av bursdagsbarnets fortvilede mor som ba henne komme og hente meg. Der fant hun meg gråtende under bordet. Et annet ubehagelig minne er gangen jeg måtte gå ut på gangen iført kun et håndkle for å hente klærne mine som de samme jentene hadde kastet ut av garderoben...

REBELLEN...

Jeg vet ikke hva som forårsaket det, men en dag i syvende klasse rant begeret over. Etter fem år hvor alle mine rop om hjelp hadde blitt ignorert hadde jeg fått nok. Jeg kan ikke si helt sikkert hvordan det begynte, men jeg tror i hvertfall det begynte med at jeg stakk av. Jeg tror det var en gymtime og at vi hadde utegym. Av en eller annen grunn løp jeg ut av skoleområdet (som vi absolutt ikke hadde lov til) og ned stien som førte mot nabolaget jeg bodde i. Men da jeg nådde enden av stien tok pliktoppfyllelsen overhånd og jeg snudde og gikk tilbake. Ingen sa eller gjorde noe. Hendelsen ble som alle andre ignorert. Neste gang løp jeg lengre. Til slutt løp jeg helt til gaten jeg bodde i. Den dagen snudde jeg ikke, men derimot åpnet ytterdøren og gikk inn.

Det var mitt første steg i revolusjonen. Jeg satte meg en grense for hvor mye jeg ville tåle på en dag og om denne grensen ble nådd før dagen var slutt, så gikk jeg rett hjem, selv om jeg kanskje hadde både to og tre timer igjen før skolen var slutt. Jeg fikk ingen anmerkninger for dette, til tross for at jeg regelrett skulket. Foreldrene mine fikk først greie på at jeg hadde gjort dette da jeg et par år senere fortalte de dette. En dag reiste jeg meg til og med opp midt i en skoletime og gikk ut... mens læreren bare sto og så på. Og det ble ikke bare med den ene gangen. Det handlet ikke lenger om å bare slippe unna, men om å slippe løs sinnet og frustrasjonen som lå inne i meg. Mitt stolteste øyeblikk fra denne tiden er nok da jeg høylydt skjelte ut klasseforstanderen min midt på skoleplana foran alle elevene.

Jeg synes fremdeles det er utrolig at jeg ikke fikk noen konsekvenser for oppførselen min, ikke da og ikke i ettertid. Mitt seks måneder lange raserianfall fikk løpe helt fritt. Jeg har valgt å tro at grunnen til at ingen på lærerstaben torde å rapportere hendelsene til foreldrene mine var fordi de innerst inne visste at de var selv skyld i det. Ingen hadde hørt på meg, ingen hadde prøvd å gjøre noe som helst for å forbedre hverdagen min. Jeg vet godt i dag at de ville aldri ha kunnet stanset mobbingen, men de kunne ha gått inn for å prøve å gjøre hverdagen min litt enklere. De kunne ha hørt på meg, tatt meg alvorlig, isteden valgte de å late som om problemet ikke eksisterte.

UNGDOMSSKOLEN...

Da jeg begynte på ungdomsskolen bar jeg mye preg fra opplevelsene mine på barneskolen. Jeg hadde mistet all tro på lærerne og satt igjen med syltynne nerver. Temperamentet mitt kunne blusse opp over den minste ting. Jeg kunne ha blitt stemplet som en trøbbelmaker, men jeg var heldig. For nå hadde jeg en lærer som så hva som lå bak. Jeg skal ikke påstå at ungdomsskolen totalt sett var noe bedre enn barneskolen. På mange måter var den bare... annerledes. Jeg var veldig annerledes. Isteden for å si ifra og håpe noe ble gjort tok jeg heller saken i egne hender. Hvis noen slo eller sparket meg så tok jeg igjen... noe som faktisk resulterte i at jeg ble mer banket opp enn om jeg hadde latt være. Gjerne tok de hevn på veien hjem, der de ikke kunne bli sett av lærerne. Men selv om jeg kanskje skapte mer trøbbel for meg selv, så følte jeg at jeg kunne gå med et mer hevet hode enn jeg kunne før...

Det var særlig ett frikort jeg hadde fått av lærerstaben. Da alle andre elevene kun fikk lov til å oppholde seg i hallen eller ute på skoleplana i friminuttene, fikk jeg lov til å sette meg i en av gangene om jeg følte jeg trengte det. Jeg trengte ikke oppgi en eneste grunn. Lærerne bare nikket til meg når de passerte, mens alle andre elever som hadde så mye som en fot innenfor døra fikk streng beskjed om å komme seg ut. Noen ganger kom de også bort for å sjekke at alt var i orden. Ettersom jeg hadde mistet all tro på å si ifra til lærerne ble jeg etterhvert en mester i å late som om jeg bare var trett.

Mye skjedde på ungdomsskolen også. Bremsene på sykkelen min ble hektet av, som kunne ha ført til en alvorlig ulykke hadde jeg ikke hatt for vane å sjekke de før jeg syklet noe som helst sted. Jeg mottok en drapstrussel på SMS (da pappa truet med politianmeldelse ble derimot avsender blek og påsto at noen andre hadde lånt mobilen for å sende meldingen). Jeg hadde færre fluktmuligheter med den nye skoleveien og den dag i dag blir jeg fremdeles nervøs når jeg hører syklende bak meg...

EN NY START...

Da det ble dags å begynne på videregående fikk jeg (med om og men) mamma og pappa med på å la meg flytte ut og gå på videregående i en annen by. Jeg bare visste at om jeg ble igjen i tre år til så var det ikke sikkert at jeg ville overleve. Jeg er på ingen måte suicidal, men jeg tror den dag i dag at jeg kom meg vekk akkurat i tide.

Jeg trodde å fysisk komme meg vekk ville være nok. Jeg hadde tross alt overlevd de siste ni årene med non-stop mobbing. På min nye skole var det absolutt ingen som kjente meg fra før. Jeg hadde blanke ark. Og jeg ble ikke annet en omfavnet av min nye klasse. Jeg ble så komfortabel rundt dem at jeg senket de beskyttende veggene jeg hadde hatt rundt meg det siste tiåret, og med et ble jeg hjemsøkt av fortiden. Gamle kallenavn, utskjelninger og trussler surret rundt i hodet og jeg kjente følelsene ta overhånd. Jeg kunne sitte i flere timer og gråte uten at noe som helst hadde skjedd...

En dag hadde jeg fått i oppgave å lede klassen gjennom et dramaopplegg mens læreren var borte. Klassen var ikke videre begeistret, og ville som tenåringer flest heller ha fri. Jeg klarte ikke å la være å la klagene gå innover meg, og etter at jeg hadde sendt de ut til friminutt knakk jeg sammen. Et par av jentene i klassen kom inn, til tross for at friminuttet ikke var over og så meg. Først satte de seg ned sammen med meg, og så gikk en av de ut til de andre. De lot ikke resten av klassen få komme inn igjen før jeg hadde fått samlet meg og hele resten av den dagen oppførte alle seg eksemplarisk.

TILBAKEVENDINGEN...

Av faglige grunner kunne jeg bare bli på den skolen i et år før jeg måtte flytte videre til en ny by og en ny skole. Den nye klassen var ikke like imøtekommende som den forrige. På en måte var det likhetstrekk mellom nå og da jeg først begynte på barneskolen. Alle kjente hverandre mer eller mindre fra før og jeg var en av de få nye (som hadde kommet inn isteden for en av deres tidligere klassekamerater). Vennskapene og klikkene var allerede definert og jeg hørte ikke til. Og som med barneskolen var jeg ikke forberedt.

Det var ikke det at jeg ble direkte mobbet i den nye klassen. Jeg vet fremdeles ikke hva som egentlig skjedde. Vi hadde et par jenter i klassen som var svært dominerende, noe som kom veldig klart frem i diverse gruppesamarbeid. Jeg fikk nesten aldri slippe til, og om en idé jeg hadde ble brukt, så ble det glemt neste øyeblikk at det var min idé og jeg ble satt på sidelinjen. Det virket som om du enten ledet eller fulgte ordre i denne klassen, men i motsetning til barneskolen var jeg ikke lenger en person som fulgte andre blindt. Jeg hadde meninger og jeg kom med de.

Denne gangen også var det en lærer jeg ikke helt så ut til å komme overens med. Ikke at vi hadde noen direkte konflikt på gang, men det så ikke ut til at jeg helt målte opp til hans standard. Uansett hva jeg gjorde fikk jeg den samme kritikken, og det ble aldri gjort klart hva jeg gjorde galt. Og hva enn karakter gruppen fikk, lå min personlige karakter på samme prosjekt hakket under resten.

Før jeg visste ordet av det hadde jeg fått en veldig spesifikk rolle i klassen; syndebukk. Hva enn gikk galt, hva enn folk gjorde så var det alltid min feil på en eller annen måte.

Jeg kom veldig nære å bare gi opp. Jeg var bare måneder unna å bli ferdig med videregående, men alt jeg kunne tenke på var å bare slutte der og da. Bare dra og aldri komme tilbake. Jeg klarte på en eller annen måte å overtale meg selv til å fortsette. Tross alt, jeg hadde jo allerede overlevd verre.

ETTERTIDEN...

Selvfølgelig er jeg preget av fortiden min. Vi er alle formet av hva vi har opplevd på godt og vondt. Jeg føler jeg er en veldig mye sterkere person på grunn av det jeg har gått gjennom. Jeg har merket at jeg tester nye folk som jeg møter. Til tross for fortiden min har jeg ikke så store vansker å finne nye venner, enten over nettet eller i det virkelige liv.

Men jeg har utviklet en innstilling at hvis ikke en person kan akseptere meg for den jeg er har jeg ingen interesse for de. Så lenge folk ikke behandler meg dårlig er jeg høflig, men jeg har ingen interesse å bli mer personlig kjent med noen som har problemer med hvordan jeg kler meg, legningen min, livssynet mitt eller lignende. Og jeg føler den innstillingen har ført til at jeg ikke har kastet bort tiden min på mennesker som aldri ville ha akseptert meg uansett. Jeg sluttet i min forrige jobb fordi jeg ikke fikk være meg selv, mens i den jeg har nå ble jeg akseptert fra første øyeblikk.

Jeg sliter fremdeles litt med selvtilliten, da særlig når jeg faller ned i mentale 'sorte hull', som jeg kaller det. Jeg tynges ned med kun negative tanker, jeg tviler på alt og alle rundt meg, til tross for at jeg vet bedre, og er emosjonelt overbevist på at jeg aldri kommer til å bli glad igjen. Heldigvis varer disse 'episodene' ikke stort lenger enn en time på det meste, og så letter tåken og jeg er meg selv igjen.

NOEN SISTE ORD...

Grunnen til at jeg forteller min historie her er ikke for å få støtte eller sympati. Jeg har all den støtten jeg kunne trenge i livet mitt, mennesker som kjenner meg og som jeg kan snakke med når jeg har det vondt. Jeg forteller historien for å vise at det finnes lys i enden av tunnellen hvis man bare ikke gir opp. Det er kanskje ikke så lett å tro mens man er midt oppe i situasjonen, men så lenge man ikke kaster inn håndkleet så finnes det håp.

Det gjelder å ha tro på at en gang så vil ting bli bedre, og å sette krav til menneskene rundt seg. Jeg gikk fra jenta så desperat etter å bli likt at jeg lot meg selv bli tråkket på gang etter gang, til ei jente som ikke gidder å kaste bort tid på folk som ikke klarer å akseptere meg for den jeg er. Jeg satte krav til folk og har nå en sirkel med venner som mer eller mindre forstår meg, som liker meg for den personen jeg er.

Jeg har blitt fortalt lenge at jeg bør tilgi for min egen del, men jeg har ingen interesse å gjøre det. Fortiden ligger i fortiden, og jeg har tatt lærdom av den. Jeg ligger ikke i sengen og plotter hevn, men jeg har heller ingen interesse å snakke med disse individene som om ingenting har skjedd. En gang mens jeg var hjemme i ferien klarte jeg å møte på en tidligere plageånd i butikken, og hun smilte til meg som om vi hadde vært de beste venner. Jeg følte meg direkte kvalm. Om noen har skyldfølelse for det de utsatte meg for er det deres sak, og om de ikke har det, så betyr de ingenting for meg uansett.

Det er kanskje fælt av meg å si, men jeg mener man skal ta lærdom av det man har opplevd og det man selv har gjort. Jeg har selv latt temperamentet mitt gå utover mennesker som absolutt ikke fortjente det, og selv om jeg angrer veldig kommer jeg aldri til å be om tilgivelse, fordi det blir bare for enkelt. Jeg vet hva jeg selv har gjort og jeg skal bruke den lærdommen til når jeg selv får barn.

OM MOBBING...

Jeg tror aldri at mobbing kan bli fullstendig stanset, men det betyr ikke at man ikke skal prøve. Ta situasjonen på alvor, hør på de som er modige nok til å si ifra, prøv å finne praktiske tiltak for å gjøre hverdagen enklere og tryggere for denne personen. For meg var bare det å kunne få sitte alene inne i gangen til stor hjelp...